Hvordan endrer din sosiale identitet seg gjennom en livskrise?

Er det én ting alle mennesker har, men aldri deler?

-Ja. En kode, en id, et tall som følger deg fra fødselen av – og forteller omverdenen at du er

På operasjonsbrettet. Når du bestiller bankID. Når du skal endre en time, be om å få slippe papirfaktura

I løpet av én dag har jeg gitt fra meg koden min hele åtte ganger.

Vet ikke om dette er så mye?

Men er nå dette tallet hele deg?

Jeg spør deg om din identitetsforståelse i foredraget «Livet på uføret»

Hva definerer du deg selv som?

Er du det du gjør?

Hvorfor er det i så fall viktig for egoet å gjøre, ikke bare være?

Hva er det å være?

´Hvem er du´

Spørsmålet om hvem du er, hvem du har vært og hvem du blir nå, kan du fort råke utfor en kveld, hvis du havner i denne ufrivillige grøfta som å bli syk, miste jobben, oppleve samlivsbrudd og så videre.

Ja, til og med når du går av med pensjon.

Blir alene.

Dette jeg-et kan bli hengende som et filosofisk vevestykke på veggen, i varierende grad med sort tråd og grå tråd, men aller helst vil vi alle ha smilende gul og orange valør.

De friske fargene kan fallere når livskrisen inntreffer

I alle fall for en stund.

Og med referanse til alle Instapoeter som skriver til både seg selv og oss andre:

Du er bra nok

Disse ordene kommer ikke fra løse lufta!

Det er virkelig mange som lurer på hvem de er, hva de er og om de er bra nok. Og de forteller andre at de er bra nok.

Men hva skjer med deg i og gjennom en livskrise?

Har du for eksempel en sykdom, men identifiserer deg langt fra å være syk?

Det er i så fall fint, det siste.

Fikk du vite om en diagnose du har hatt først etter at du ble frisk (time delay …)? Plata kan gjøre et byks på anlegget da også.

Har du, som jeg, gått fra å være den travle arbeidskvinnen til å være … til å gjøre … stakkars …

Store omveltninger i livet tukter deg og din egen oppfatning av selvet som en djevelsk trommeldans

Blir du satt ut av spill og ikke kan «gjøre noe», blir selvbildet forkludret

Jeg hater å være den passiviserte.

Og som om jeg ikke gjør noe!

Du fær inkje for ikkje; ikkje eingong ein kaffikopp, ikkje ein matbete, ikkje ei natts svevn. Ingenting smakar utan du har fortent det.

Olav H. Hauge, 1952

Jeg har bestemt meg

Ubevisst først, så meget ettertenksomt og bevisst på et tidspunkt.

Jeg slår om takten fra å haste og bare jobbe, til å roe ned, tenke og drømme

Uansett hvordan alt annet går, vil jeg at tanker og drømmer skal være de positive tallene på livets linjal.

Dette skal være min kodeks.

Tanke og draum er himmelske kjørety

Olav H. Hauge, 1959

For jeg vil bestemme selv hva og hvem jeg er

Dette er meg. I betydningen «jeg er bra nok som jeg er». Dette vil jeg selv verdsette fra nå av.

Arbeidsantrekket henger i klesskapet, men ikke jeg.

«Jeg er bra nok» skal prege meg og min egen person, i min egen selvforståelse.

Alle er amatører i livets store spill. Og bare jeg kan definere spillet mitt.

I dette glansbildet ønsker jeg å bygge min nye nye identitet

Og når jeg først gjøre noe …

Da velger jeg å gå all in.

Men du kan vel ikke bare si denne floskelen:

du er bra nok

Eller jo, si det ofte hvis du trenger det – da blir det til slutt slik. En tankens kraft og selvoppfyllende profeti; gode virkemidler. Det gjør deg godt.

Helt klart at du har egenverdi i deg selv. Jeg problematiserer ikke akkurat det.

Jeg jakter på selve INNHOLDET i disse ordene

Jeg ønsker meg en dypere forståelse.

Jeg skjønner ikke helt hva man mener med dette!

Jeg må bruke tid på det. Og oppfatter det som litt lettvint i første omgang.

Er frasen et RESULTAT som bare er sånn; bare godta det, da!

Fra å lure, går jeg inn i en PROSESS hvor jeg finner MIN EGEN BETYDNING, gjør ordene til mine, i dypet, på innsiden.

Om disse ordene gir meg mening i det hele tatt?

Er det så sikkert?

Er det lov å ikke finne mening i «jeg er god nok», og samtidig kunne leve helt greit uten?

Cogito ergo sum, jeg tenker, altså er jeg,
er René Descartes filosofiske grunnsetning

Dette bør være godt nok for egoet mitt

Å lose selvbildet fra noe som en gang var helt vanlig

–gjennom stryk og fall, for så å lande på elvas bredder igjen, krever sin person

Den som ikkje tek imot dropen, tek ikkje imot elvi heller.
Ver trufast mot dropen, og takksam.

Olav H. Hauge, 1953

Mon tro om jeg selv bare befinner meg i det ibsenske universet, det med livsløgnen, du vet. Ved nærmere ettertanke: ja.

Takk til Ibsen for hans kloke ord. Det er greit med litt livsløgn.

Og flere kloke hoder snakker forresten om det samme:

Mange strævar hardt med å vera ein gjennomsnittstosk

Olav H. Hauge, 1953

Livskrisen kan føre egoet over elva til en ny bredd

Det ligger noen muligheter i det.

Men jeg trenger ikke å tenke så innmari mye på det eller hva man kaller det, egentlig.

Det holder med godfølelsen.

Er det ikke likevel en hake?

Det ingen andre ser (av mine kloke tanker, drømmer), det ingen spør om, det som er usynlig hvis jeg ikke deler aktivt – alt det som tyter over av mangelfull respons og tynger deg ned?

–Sånn kan det også være.

Denne djeveldansen …

På et tidspunkt går man dryppende våt som følge av manglende respons

Og når anerkjennelsen uteblir, fordi man blir borte fra det gode selskap, forsvinner også en del av din egen identitet.

Selv om du tenker og drømmer aldri så mye, for deg sjæl. Anerkjenner deg sjæl.

For hva er alt verdt hvis du bare plasker rundt i egen båt?

Vi lever tross alt i et dele-samfunn

Og nå deler jeg min identitet med deg, tenker jeg

For når jeg skriver, tenker jeg, er jeg

Bra

#instadikt #poesipånorsk #norskesangtekster #sosialidentitet
#selvidentitet #personligekarakteristika #sammenligning
#skrivesamfunn #gruppeidentitet

Deilige, store felles treningsbobler

Instagram. Som en ny arbeidsplass å regne.

Full av tankens kraft & sterke drømmemuskler.

Identitetsforsterkende respons.

Selvfølgelig er jeg litt der.

Det finst tre slag menneske. Dei som ikkje ser, dei som ser når ein syner dei, og dei som ser sjølve.

Olav H. Hauge, 1952, etter Leonardo

M.