Tåler du en trosbekjennelse?

En vanlig person får superkrefter, og ser lyset

Ja, tro det eller ei, dette handler om tro.

Opptakten til tro.

Et vitnesbyrd fra en spesiell dag, én av alle dager.

For det skal snart skje noe helt spesielt

Hun bruker dagene godt. ´Tenker´ gode tanker. Dagdrømmer om å få en vellykket dag.

Trener drømmemuskelen.

Hun styrker kroppen også. Løper intervaller på tredemøllen i det lille treningsrommet hos foreldrene i byen.

Eldsterådet har tilgang til mye bra der i byen hvor hun er født.

Hun – samboer til én, mor til to, søster til tre. Voksen.

Hun er fast inventar hos foreldrene, i perioder

Det har hun vært i en årrekke. En praktisk manøvrering i forhold til sykehus og opplegg.

Og nå gjør hun alt som står i sin makt for å være forberedt

Forberedt til den store viktige dagen. Igjen.

For hun vet at det er lurt å være forberedt.

Snakk ikkje um kvar tretopp du set deg i! Det bryr ingen seg um. Fjuk!

Olav H. Hauge, 1969

Dagen er der

Hun møter opp. Forsinkelser ligger i lufta, klokka er bare ni om morgenen.

Det spinkle venterommet

En mager trebenk fra sekstitallet.

Alternativene er to pinnestoler.

Før hun inntar horisontalen, setter hun på Telegraph Road

Den beste låta i universet.

Musikken, starten, bare starten, kan hun kjøre om og om igjen.

Så kommer stemmen.

A long time ago came a man on a track
Walking thirty miles with a sack on his back
And he put down his load where he thought it was the best
Made a home in the wilderness

Hun blir ropt inn til den hvitkledde

Blir henvist til sykesengen. Hun får selskap av syv andre senger, senger som blir bebodd av hvilende mennesker in the wilderness, det beste stedet i stunden.

Musikken ligger i hodet

Veska låst godt inn i skapet.

Hun kler seg om, setter seg på sengekanten. Det er bare henne nå.

Så, intetanende

Spørsmålet hun stiller, direkte og plutselig, som en merkelig viljeløs handling, det er bare noe som skjer slik fugletrekket smetter fram fra tretoppene høst og vår.

-OK, Gud, nå får du avsløre hemmeligheten, i tilfelle jeg dør. Dette må jeg få vite, hvis du fins. Hva er så denne meningen med livet?

Stillhet. Stillhet. Stillhet.

Hun legger seg ned, trekker dyna godt opp til kinnet og lukker øynene.

Sterk, så klar.

Forberedelsene hun har drevet med, har vært gode. Kunne ikke gjort noe mer nå.

Hun smiler.

Og like plutselig

Like plutselig som hun selv nettopp hadde kastet fram de viljeløse, tilfeldige ordene, kommer det svar.

Et svar.

Det kommer et tydelig, klart svar.

Lik solen som står opp en skyfri morgen.

Et svar!

Vegen fram til Gud, sjå det er noko å høyra um, men skildring av Gud, sjå det bør kvar einskild ha for seg. Difor bryr eg meg ikkje um Pascal etter han har funne fram til katolsk kristendom; då sluttar hans lidingssjel å skjota glimt.

Olav H. Hauge, 1951