Når du må kaste inn handkleet, og gruppa blir borte:

Hvem blir du da?

Arbeidskolleger gir mening i hverdagen for mange mennesker

Tilbringer du mer tid sammen med arbeidsvennene enn du gjør med dine nærmeste og med dine private venner?

Da er det ikke så rart dersom følelsen av å miste tilhørighet blir en belastende tilleggsfaktor til sorg du måtte oppleve hvis arbeidsløshet eller sykdom melder seg, eller når du går av med pensjon.

Trekker du deg ut av vennegjengen?

Utover å tape kollegialt nærvær trekker du deg selv kanskje tilbake fra andre sosiale nettverk også, i sorgens stund. Spesielt utsatt for sosial isolasjon er du i de tidligere fasene av sorgen.

-Festklubben, treningsgruppa, menigheten, koret, naboene; da er noen gjenger nevnt.

Nærmeste familie, ja, de kan man nok også få lyst til å sparke ut en gang i blant.

Man kan komme til å føle at det er best alene. Best å flykte til en øde øy.

Hva har skjedd, da?

Du er fra før vant til å møte dine arbeidskolleger med smil, jevnlige tilbakemeldinger, respons og anerkjennelse.

Du er vant til å bli møtt med de daglige smilene, jevnlige tilbakemeldingene, responsen og anerkjennelsen selv.

Så glir denne følelsen av velvære som er festet på forsiden av tilhørighet og fellesskap, bort.

Faglige diskusjoner, meningsfulle samtaler, –borte. Selv det å høre Gerhard prate om sin genierklærte sønn, blir et savn.

Skåla får lett en overvekt av mental tomhet.

Kva andre meiner um oss, stutt sagt konvensjon, bind oss og styrer oss, som tyngdelovi styrer planetane

Olav H. Hauge, 1959

Behøver dette å bety alt?

Mens jeg selv tenker og kjenner etter, er jeg allerede langt inne i en helt annen og ny gruppe:

-Vi som er havnet på den andre siden.

Ingen ønskesituasjon å være i. Men likevel.

Min nye metagruppe består av voksne, prøvde, sterke mennesker som har en kronisk diagnose, og hvor vi er helt, delvis eller midlertidig ute av arbeidslivet.

Likesinnede, på vår måte.

Men til tross for dette: helt vanlige mennesker.

Jeg trenger absolutt ikke nytt Id-kort

Dessuten er dette langt fra den eneste gruppa jeg tilhører.

Denne av nyere dato fungerer kun som et mentalt og nytt, ja friskt, supplement.

Andre grupper, da?

Gjennom årenes løp i sykehuskorridorene, har jeg faktisk tatt meg selv i å føle en salgs tilhørighet med personalet på Radiumhospitalet! Det er nesten så en kan se likhetstrekk med Stockholmsyndromet!

Det tidligere fiendebildet av hele situasjonen; sykehuset, de ansatte, Kreftforeningen – alt som hadde med Voldemort å gjøre … Jeg hadde virkelig ikke behov for å ´være i det´ mer enn strengt nødvendig.

Og nå … Nå er jeg på fornavn med mine gode hjelpere, jeg kan gi skryt og takke for alt de gjør for meg, de vil meg godt, jeg ønsker dem alt godt, vi ønsker hverandre god jul, og vi kjemper for kreftsaken på hver vår side.

En skulle iallfall tro at vi er arbeidskolleger. Eller samarbeidspartnere.

Ja, i epikrisen kan du til og med lese om du er samarbeidsvillig eller ikke. –En digresjon bare.

Alt kan ein greida seg utan, berre ikkje umtanke

Olav H. Hauge, 1959

Aksepter – og du flyter mot noe nytt

Det var noe jeg skjulte etter beste evne i mange år, denne sykdommen min. Selv om arbeidsgiver og venner visste om det, selvfølgelig. Jeg så på det som noe jeg må igjennom fra tid til annen, så ferdig. Ikke mer enn det, og jeg ville ikke la dette gå direkte utover andre.

I praksis var det akkurat slik det var. Ikke mer enn det. Jeg behøvde ikke å gjøre det til noe mer enn det. Var heldig.

Syk i arbeidslivet

En gang i min karriere spurte avisen om jeg ville bidra i en artikkel som skulle omhandle «Syk i arbeidslivet»; jeg kom til å støte på en hyggelig journalist, tilfeldigvis.

Men NO WAY! Jeg var livredd.

Der hadde jeg, mange år tidligere, vært så heldig å få en saktegående variant, en sjelden kreftform. Vi slokket branner, og jeg kom meg tilbake på jobb så fort jeg kunne etter slagene.

Et slikt intervju i avisen ville ha vært det samme som å be om å tape jobbmulighetene der framme.

Men nå som jeg har vært utenfor arbeidslivet i fem-seks år, er det annerledes. Nå synes jeg det er befriende å både tenke på og skrive om disse ulike sidene ved livet med sykdom hengende over seg, jeg synes det er helt greit å dele med deg, jeg synes det er viktig å dele med deg.

Jeg har jo ingenting å tape på det, heller.

Om jeg er modig nå, er det bare halvparten av hva jeg ville ha vært hvis jeg hadde sagt ja til forespørselen den gangen.

Men nye grupper, nye venner?

Det sosiale dyret kan få en ny oppvåkning når det har bearbeidet følelsene rundt sin situasjon, kommet seg delvis eller helt gjennom sorgens faser, selv om sorgen banker på igjen, går i bølger

I takt med både mange behandlinger og sorg over tapet av egen helse – skulle det sosiale behovet melde seg igjen etter noen år.

Jeg hadde for så vidt vært initiativrik i forhold til sosiale treff, og eksperimenterte helt vilt med sukkerfri sjokolade på kjøkkenet.

Ganske initiativrik, selv nå. Og helt ærlig, det var ikke så mye som skjedde hvis jeg ikke tok initiativet selv, faktisk. Alle har nok med sitt, og det skjønner jeg godt.

Men den største forandringen var likevel at jeg omsider gikk mer «all in»

Jeg har stoppet opp, og valgt mye på nytt. Det innebar blant annet at jeg

• meldte familien inn i Kreftforeningen
• kontaktet kreftkoordinatoren i Lillesand kommune
• deltok på Temakaféer i regi av Kreftforeningen lokalt
• oppsøkte Vardesenteret på Radiumhospitalet under femukers strålebehandling
• deltok på familiekurs og andre kurs på Montebellosenteret på Mesnali utenfor Lillehammer

Alt sammen fordi sykdommen skulle angå meg selv mer personlig og dypt nå.

If you can´t beat them, join them, på et vis.

Elva har funnet nye løp

En gang ikke så lett å forestille seg. Men jo, det går troll i ord.

Jeg liker nemlig dette bildet av elva som bukter seg nedover, skjærer seg gjennom vanskelig vegetasjon og så finner seg en ny passasje.

Det er en naturlov!

Nye sosiale nettverk har oppstått på søte holmer ute i det nye vannet.

Nye strømninger, nye venner.

Tidligere jobb og karriere har sakte, men sikkert bleknet; ikke like sårt å tenke på lenger.

Og i den grad jeg selv er mer i modus til å arbeide, velger jeg å pense inn på et helt nytt spor. Som det sporet jeg er på nå gjennom u58.no. Det oppstår noen nye muligheter i det.

Hva med våre unge?

Jeg – en voksen, med hus og hjem, et stort nettverk, gode ressurser for øvrig – jeg har alt jeg kan ønske meg bortsett fra topp helse. Men jeg har helse. Og takknemlighet.

Selv aner jeg ingenting om for eksempel det å være ung og stå utenfor arbeidslivet på grunn av en vanskelig livssituasjon.

Hjertet mitt banker ekstra for våre unge.