Hva tenker og føler du når du leser NRK Vestlands artikkel om Remi?
Bilde: fra artikkelen til NRK Vestland.
«VANSKELIG JOBBJAKT: Remi André Tryti har cerebral parese og er avhengig av rullestol. Det har gjort det vanskelig å være i bunken til arbeidsgivere som leter etter nye ansatte.FOTO: BENJAMIN DYRDAL / NRK«
LES DENNE ARTIKKELEN FØRST HVIS DU IKKE ALLEREDE HAR GJORT DET.
Vekker det noe i deg, slik som i meg?
Jeg engasjerte meg med en gang facebookannonsen det refereres til, ble lagt ut nå i sommmer.
Annonsen spredte seg over det ganske internett i en fei.
Jeg var blant de 1000-1200 som delte innlegget videre, fordi jeg brenner for at «alle skal med».
Da mener jeg alle. Og jeg mener ´med´.
Så kan man si; hva med våre nye landsmenn, de som ser seg nødt til å skaffe seg norske navn for å komme øverst i søknadsbunken. Hva med arbeidsløse generelt som sliter med å vinne jobben?
Det jeg tar for meg nedenfor, kan gjerne leses med de samme brillene på: Jeg skriver med hjerte for å hjelpe de, eller til og med OSS, som trenger å bli sett og anerkjent for kompetansen vår. Om alle oss som av og til bør få være den heldige vinner i kampen om en trygg og god jobb.
Remi har tatt en for laget
Denne karen har altså endelig fått fast jobb. Endelig er han blitt sett og verdsatt for den kompetansen han har.
Sånt gjør meg så glad:
Facebookannonsen han var ute med for kort tid tilbake, var det mange som delte videre. Da var ballen plutselig i gang … etter seks års jobbtørke og ørten avslag på søknader.
Endelig kom en klok og fordomsfri leder som også viser hjertelag, på banen.
Tenker du at jeg bør bli forbannet og ikke glad?
Jo, jeg kjenner dypt inni meg at jeg blir sint.
Sint fordi samfunnet dyrker stigma og likhet, der slette og simple holdninger vinner fram som før; selv i vårt årtusen, både blant folk flest og ledere spesielt.
Jeg blir eitrende forbanna over at unge mennesker som denne tapre karen har måttet sitte I SEKS ÅR, i de årene som skal være de beste i en manns liv, uten å få komme så mye som til C-arkivet i søknadsbunken.
Mest sannsynlig fordi han har cerebral parese og må bruke rullestol.
Dette er rett og slett for jævlig
Jeg har en drøss med bannord på lur, dét har jeg. Men jeg skal spare deg for resten av mitt rike vokabular.
Likevel kan jeg bare ane at denne unge mannen selv må ha bannet, og grått. Utallige ganger.
Ensomhetsfølelsen.
Sviktende selvtillit.
Jeg kjenner det bærer fra vest og over vidda, ned til meg i øst
En forskjellsbehandling av den typen som tydeligvis ligger i Remis-saken, vekker sinne og frustrasjon. Den kjenner selvsagt ingen landegrenser.
Og lederen som ligger i meg, må vise ansikt. Jeg må fortelle deg hva jeg mener, hva JEG mener.
Nå har heldigvis Remi aldri gitt opp
Det vil si: Det har han helt sikkert, mange ganger, i årenes løp.
I så fall har han klart å reise seg en aller siste, og avgjørende gang.
Og han var lur, han gjorde noe veldig, veldig smart:
Delte oppgaven med oss andre så vi kunne få anledning til å hjelpe.
Det er slik det skal være i et samfunn: Vi skal hjelpe hverandre
Men denne karen er dessverre langt fra den eneste med denne typen utfordring:
Hvordan få seg jobb når man for eksempel har cerebral parese og bruker rullestol.
Jeg ber derfor bedriftsledere og andre med høye stillinger om å skjerpe seg
Jeg synes det er så innmari svakt og skammelig å hoppe over dyktige kandidater som kanskje har litt andre behov for tilrettelegging i arbeidslivet enn det man regner som såkalt normalt.
Frykt? Uvitenhet? Egoisme?
–Å jo, vi tar da samfunnsansvar, bare les samfunnsrapporten!
Er vi fortsatt der i 2022?
Svakt og skammelig.
Flaut.
Da jeg selv jobbet som daglig leder i DNT Sør, for eksempel, tenkte jeg:
–Vi må tilrettelegge for at også de som sitter i rullestol får lyst til å søke stillingen etter meg.
Jeg tenkte faktisk at det hadde vært kult, på en måte, om jeg kan si det slik: At en leder i en organisasjon som er mest kjent for vandreturer fra hytte til hytte, like godt kunne vært en som bruker rullestol.
En uvant tanke. Men ikke mindre riktig av den grunn
For hvorfor skal egentlig en fjellfantast som teller 2000-metere, være bedre egnet?
Trenger man å fly rundt på hyttene slik alle de andre gjør, for å gjøre en god lederjobb i DNT? Det tror ikke jeg. Skaffe seg oversikt kan gjøres på flere måter.
Når dét er sagt, er det i en så stor og ansvarlig organisasjon som DNT virkelig høy fokus på å tilrettelegge både hytter og aktiviteter for den store bredden av befolkningen. Stor bredde i tilbudet gir mange de beste mulighetene for å kunne benytte seg av friluftslivets goder, også rullestolbrukere. Det var rikt å være med på utviklingen, kjenne på det samfunnsansvaret og den politikken DNT står for. Helt fantastisk. Men det vil alltid være enda mer både de og andre bedrifter kan gjøre, selvsagt.
Tilbake til hvorfor ansette en person med «litt andre utfordringer»?
Jeg tenker at folk med nevnte utfordringer i stor grad utvikler seg til å bli særskilt kreative og løsningsorienterte mennesker gjennom livet der de lærer å takle alle hindre som står i veien. Hindre vi andre ikke aner eksisterer, før mora vår sliter med dørstokken.
I denne fine kreative gjengen sitter det også folk med gode papirer og som ønsker å jobbe, akkurat som andre folk.
Jeg tror generelt at mennesker som ser annerledes på løsninger enn meg selv vil være en ressurs som tilfører bedriften merverdi. Og jo, jeg har hørt mye snakk om nettopp dette i de korridorene jeg selv har vanket. Men det blir gjerne med gode ord.
–Det blir spennende og gøy, han der er flink. Få han inn hos oss!
Sånn skal det være.
Det blir jo løgn å snakke så varmt om mangfold, når vi stopper ved døra så fort en Remi banker på?
Hvor mange har du selv gladelig hoppet over når du selv sitter med søknadsbunken?
A-kandidater. B … C … Kast. Himler med øynene, til og med ler flåsete av det. Det er jo ikke deg det går utover.
–Nei, dette blir pes. Dette gidder vi ikke. Dette har vi heller ikke råd til. Tror ikke det går så greit.
Jeg kan rive meg i håret.
Konservative og gammeldagse holdninger som dette må kastes på båten, altså.
Öppna ditt sinn.
Så når jeg nå leser gladnyheten
om denne flotte karen som så fortjent har fått seg fast jobb etter en lang og hard kamp, blir jeg mest rørt og glad. Så rørt og glad at jeg griner på denne unge mannens vegne. Det er gleden over at han har vunnet, ikke gitt opp.
Han har faen meg klart det sjæl
og med litt hjelp av ei venninne + fantastiske Facebook, på sitt aller, aller beste.
Kanskje Remi har tatt en for laget
der han selv viser vei som det lysende eksempelet han er – på gode løsninger og kreativitet.
Og mere til.
Det er bare å håpe at Remi-saken for alvor gir et spark til alle oss
som kan være med på å påvirke situasjonen til alle andre Remi-er, positivt.
På hver vår måte.
Derfor mine ord.
Endelig litt verbal substans! Heia Marit
Tusen takk, det var hyggelig å få en slik tilbakemelding! Hilsen Marit 🙂
Veldig bra skrevt, kunne ikke vært mer enig 👍😍
Tusen takk, Sissel. Dessverre er det jo blitt slik at noen må kjempe ekstra hardt for å få sin rettmessige plass i arbeidslivet. Hilsen Marit 🙂