Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april 2023.
Idet jeg snirkler meg sakte, men sikkert inn mot kjernen – innholdet i mitt bidrag – tenker jeg på den virkelige gjesten
Deltaker og bidragsyter er ord som tydeliggjør nærmere de ulike rollene på et arrangement.
Selv er jeg som bidragsyter invitert gjest. Vi kaller deltakerne likevel også for gjester; et vennligere og mer positivt ladet ord.
Jeg vil forholde meg til gjestene, denne kvelden i Sande.
Hvem er de, gjestene?
Og er det egentlig viktig at jeg vet mer om dem når jeg planlegger mitt bidrag
Alder, hva med det?
Jeg kom i skade for å tenke og si høyt, på planleggingsmøtet på fredag, det som er typisk.
-Er det godt voksne folk? Fint å se for seg hvem som kommer, sa jeg.
-Folk med livserfaring.
Det var som å bomme på første forsøk.
Lyd ikkje alltid far din. Du kan vera eldre enn han.
Olav H. Hauge
Likevel kjenner jeg en snikende frykt for ikke å strekke helt til, og spør meg selv:
Hva kan jeg gjøre med dét?
Forberede selve innholdet er ett av virkemidlene som skaper trygghet for meg som formidler.
Opplegget, da?
Kvelden blir lagt opp til hyggelig samvær, først med mat og hvor bordene dekkes til fem-seks personer, deretter kommer intro til temaet og utvalgte spørsmål knyttet til dette.
Gjestene kan videre dreie samtalen rundt spørsmålene som gis.
Respekt
Det som blir viktig når jeg forteller eller veileder gruppene til samtale og annet, er å vise respekt og ydmykhet.
Jeg håper og tror at gjestene på sin side også viser respekt og varsomhet med hverandre.
Men det er opp til enhver hva man legger igjen – og jeg skal ikke kreve av noen.
Gruppedynamikk
Selv kan jeg også være spent på gruppedynamikken:
Er det allerede godt etablerte bord?
Hvor lett finner den nye gjesten sin plass?
Er det bord hvor folk ikke kjenner hverandre?
Hvordan oppleves det å behandle et spørsmål sammen, uansett?
Men dette er ikke noe å problematisere
Jeg sitter bare her i min egen brain storming og visualiserer.
Ser for meg stedet fullt av gjester som vil møtes og få påfyll.
Og jeg dras naturlig nok tilbake til møter som har vært sånn og slik i mitt eget arbeidsliv.
Har jeg viktige erfaringer å ta med inn i denne kvelden?
Eller er det viktigst at jeg stiller meg åpen og nysgjerrig?
Foreldrene til klassekameratene mine
Jeg regner med at jeg vil møte kjentfolk i Sande; for eksempel foreldre til klassekameratene mine, lærere og andre kjente fjes. Klassekamerater, ikke minst.
Hva tenker disse om at jeg står der?
Og hvordan vil det føles for meg å opptre som en slags fasilitator når jeg møter kjentfolk igjen etter så lang tid? Jeg har jo ikke vært mye i bygda de siste trettifem årene.
Lurer på om ikke jeg er litt ekstra spent nå
Det må jeg innrømme.
Fyrst når du skynar og ser at det er dei som er større enn du sjølv, fær du pusta, og ditt hjarta fær fred.
Olav H. Hauge