Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april 2023.
Må man være helt guru
Der jeg før var mer usikker og følte jeg måtte lese meg opp på det meste før jeg skulle til pers, har jeg med tiden fått et avslappet forhold til hvor jeg henter kunnskap.
For hva er jeg mest redd for i forhold til oppgaven min nå, egentlig
Akkurat nå er jeg mest redd for at jeg blir påvirket av faglitteraturen hvis jeg ikke får grublet ferdig på egen hånd først!
Ikke er jeg så glad i bruksanvisninger heller
Det er sikkert på grunn av en merkelig sammenblanding av to motstridende ting: at jeg vil klare selv først og se hvordan det går, blandet med en stilltiende frykt for å ikke forstå eller mislykkes uansett.
I do it my way, skjønner?
Det er sikkert derfor jeg nå, og aller først, har valgt å plukke fram egne erfaringer, minner, tanker og så videre. Hva kan jeg hoste opp fra min egen livserfaring?
Ja, jeg tror jeg vil se hvor dette bringer meg. Og håper at dette holder til godt nok; sånn cirka 16 og en halv i teknikk, men 19 i stilkarakter.
Tror faktisk jeg kan klare masse selv først, når jeg tenker meg om, og så kan jeg heller spe på med å sjekke nærmere i boka etterhvert?
Jeg får se.
Målet mitt er tross alt bare å formidle gjenkjennelige sider av temaet sårbarhet
Og jeg tenker vel at jeg kan treffe en nerve hos gjestene på kveldsmøtet uansett – selv om jeg ikke er utdannet psykolog.
Så er dét sagt.
Nei, jeg har ingen embedseksamen
Sånn er det bare.
Mang ein manns ulukka kjem av at han vil vera det han ikkje er
Olav H. Hauge
Og når sant skal sies, lurer jeg på om det egentlig er helt nødvendig å ha studert psykologi?
Må det ligge en akademisk avhandling bak alt jeg gjør, da?
Holder det ikke med sunn fornuft?
Jeg er nesten bombesikker på at jo, sunn fornuft duger.
Jeg både kan nok og jeg er god nok som det er.
Stopp, stopp, stopp!
Hva tenker du så langt om det jeg har skrevet over
Jeg ber deg!
Jeg ber deg ta ned forventningene til meg
Jeg både sier og gjør alt jeg kan med ulike virkemidler for å redusere min egen sårbarhet i møte med deg.
For når jeg håper at jeg unngår å bli avslørt, må jeg ty til noen rent menneskelige trekk.
Gå i en slags forsvarsposisjon allerede før start.
Problem med dette?
Denne jeg går ikke av veien for å disse fagkunnskapen ned samtidig, bare fordi jeg føler jeg ikke kan så mye som noen kunne komme til å tro.
Derfor føles det, ubevisst eller bevisst, som et smart trekk å fortelle deg på forhånd at jeg kanskje ikke kan fortelle deg alt eller svare så bra på dine spørsmål til meg:
Du kan derfor like godt la være å gå meg på klingen. Jeg har jo allerede har gjort en viktig innrømmelse.
Så nå lar du meg kanskje være i fred???
Gjør du deg liten noen ganger
Gjer deg ikkje ringare enn du er, det er like dumt som å skryta
Olav H. Hauge
Uten å tenke over det, har vi lett for å disse oss selv ned.
Men hva blir faktisk resultatet hvis du drar noe annet eller andre ned i samme slengen?
Når jeg gjør noe sånt, blafrer jeg uten å vite det med med min egen dårlige selvfølelse og misunnelse til langt opp i skredsiden. Jeg vifter i alle fall med sårbarheten, ukritisk og høyt i vilden sky.
Vil jeg virkelig virke så liten?
Det er smart å være ærlig fra start
Jeg skal gi deg et smart triks, men før det skal jeg drodle med deg om når vi tør å dele sårbarheten vår.
Har du tenkt over når du deler og når du ikke deler?