Er det bare å planlegge i vei?

Skriver vi planer tykke som leksikon, slik at vi husker stadig dårligere?

Kanskje det

Men noe blir da sittende i ryggmargen.

Man husker for eksempel godt den første gangen man må trekke seg fra en felles plan på grunn av denne sykdommen. Smaken av skyldfølelse entrer scenen på mange merkverdige vis

Jeg har forstått at man må planlegge, selvfølgelig har jeg det.

Men jeg er dessverre blitt redd for å binde meg til noe personlig.

Tanken på å planlegge, å avtale, å booke og gjøre livet vanskelig for folk hvis jeg må trekke meg fra felles planer – gjør meg dårlig.

Å låse meg til noe jeg ikke kan bli med på likevel – er energitappende bare å gruble over.

Å risikere en større regning for noe som ikke smaker godt – risper meg rød.

Og tanken på alskens telefoner og e-poster når årsaken til change of plan jo er langt verre – kan senke enhver ned i bluesen.

Av alle idiotiske ting er det Bruce Springsteen’s skyld

Før det endelige svaret dalte ned som lyn fra klar himmel om at jeg skulle være rammet av styggedom, hadde jeg latt meg begeistre av nye venner i bygda. De ville ha oss med på togtur inn til hovedstaden.

Avtaler ble gjort, likeså bestillinger. Vi skulle se rockestjernen, vi skulle bli bedre kjent med hverandre, vi skulle ha det gøy.

Så ble det med planen.

Jeg kunne fornemme musikken fra Valle Hovin nittende juni i tjuenulltre – fra isolatet på Radiumhospitalet. Det var fint vær den dagen, minnes jeg.

Når jeg kikker i Norsk Etymologisk Ordbok, finner jeg ordet plan under kategorien Arkitektur og urbanisme – visste du det, du

Under tredje forklaring står det utkast, forslag, tanke, hensikt

Det er dette som er plan – ikke noe som står skrevet i stein.

Planer kan gynge som vannet rundt ethvert plimsollmerke. Er det da så farlig om jeg kanskje ikke kan overholde en plan lenger?

Jeg har da framtidssyn, jeg også. Men framtida kan krenge. Det er ikke alltid man kan vite lang tid i forveien hvor man befinner seg når planen endelig skal iverksettes.

Min langtidshorisont i planleggingsterminologi har av alle nevnte grunner vært snevret inn til én måned, pluss minus

Jeg planlegger i short term, og selv da under certain conditions.

For tiden er jeg heldigere enn forventet, og har fått mulighet til å satse litt friskere.

Men jeg har en gang laget meg et slags motto som ligger bak en del beslutninger:

En god plan er den som kan forandres

Innenfor visse rammer, selvsagt, er det lettere å si ja, eller bare go for it

• Når jeg slipper å minne om «med forbehold» til enhver tid
• Når jeg ikke trenger å risikere så mye
• Når det er greit for en motpart eller medspiller at jeg sier «tentativt» og «kanskje» i utstrakt grad
• Når folk forstår hva jeg mener, og ikke presser på som om jeg er vanskelig
• Når jeg blir invitert til fest, alltid – JA JA JA – det er jo flere enn meg som kan bli forkjøla og må melde forfall – enhver får ha sine grunner i fred til et «beklager»

Vi planlegger stadig mot nye mål

Opererer strategier og lager effektive standarder etter beste evne

Følger handlingsplaner og rutiner. Innkjøpslister. Krysser av, sjekker ut.

På jobb, som hjemme, som i butikken: Notater på mobilen har overtatt for post it-lappen og time manageren av cellulose.

Er vi «på plan»? Ikke? Ny limit. Endringsforslag? Neste uke er kritisk, da må vi være «helt done» på «to do-lista».

På jobben bruker vi firmaspråk som alle forstår, og vi tar med innlærte fraser hjem

For ikke langt unna jobb svever de private planene også høyt på strå, gjerne med frø av klingende mynt i reisebelgen.

Vi koordinerer oss med våre likesinnede mens vi samtidig sørger for at svigermor kan ta ungene. Sjekker ut flere muligheter, kommer tilbake til deg.

Shit, fullt i Lofoten, sier du? Alle skal til Lofoten?

Jeg savner det giret helt fryktelig

Å kunne trå og trå og trå, kjenne den gamle dynamoen spytte energi til blodsmaken står i munnen

Drive meg selv framover, og glede meg både TIL og MED dette sammensveisete ordet planlegge – for eksempel ferien. Noe man oftest gjør sammen med noen.

Sammen blir vi jo mye mer.

Jeg skriver ikke om pandemien som rammer eller med pandemien som ramme, men om sider av livet på uføret, som du sikkert har skjønt: Dette kan sikkert sammenlignes med livet ditt akkurat nå?

Alle har det siste året fått smaken av uår i planleggingsbransjen i velstandslandet Norge

Denne aktiviteten, slik som når bonden sår: Det gir forventninger og godfølelse fordi man har felles mål og kan kjenne moroa som spirer – det som forener.

Planlegge sammen er rene V-vitaminet

Pillen til vi-et: VI blir ett.

Og når etterhøsten kommer, krydrer vi innhøstingen med det som finnes av minner: Felles bilder og kommentarer stråler om kapp med de glødende oktoberfargene.

Den fineste, verdens beste (hjerte) glir som silkemyk fønvind over Facebook og Instagram i det uendelige.

Slik kan vi sammensveiset gå vinteren i møte og avle nye prosjekter, nye planer.

Man kan nesten, og selvfølgelig dessverre, kjenne på ambivalensen når man blir invitert med på seilferie i Middelhavet

Likefullt røper jeg et skammelig og snevert eksempel på andre problemer i mitt sted. Et alvorlig luksusproblem, er det.

Sikkert leit for de andre, livskvaliteten snevrer seg litt inn for nærstående også. Det plager meg å være skyld i det.

Men jeg har gått fra borde for lenge siden, jeg

Man vet ikke nødvendigvis hva legene har av planer til enhver tid. Det finnes kanskje ingen store planer.

I livet mitt har det derfor, over tid, blitt stadig viktigere å redusere støy og unngå nevnte trivialiteter når jeg trenger meg selv aller mest. Jeg har nesten bestandig tatt høyde for det som kan skje.

´Alltid beredt´

-Det er planen. En krevende plan.

****************************

M.

Foto: © u58.no
Motiv: ´Det var noe som slo meg´
Sted: Spiraltoppen i Drammen