Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april.
Kommer du overhodet ikke ut av en samtale hvor praten blir for nærgående, kan mitt supertriks bli redningen
Ta en Thorvald!
En fredagskveld for en del år tilbake var nemlig hedersmannan Thorvald Stoltenberg hos en av talkshow-vertene på NRK.
Stoltenberg både sa og viste det som skulle bli en læresetning for min egen del, og den deler jeg gladelig med deg:
På et spørsmål fra verten, der Stoltenberg blir spurt om noe som gjelder den andre gjesten i programmet, svarer den kloke mannen tilbakelent, og som alltid like trygg og rolig selv om han ikke hadde noe konkret svar å komme med:
Det kan jeg ikke noe om,
men jeg har et spørsmål!
Så henvender Stoltenberg seg med en rolig, tydelig og åpen gest til den andre gjesten
Thorvald Stoltenberg
Og der tok Thorvald plutselig over som talk show-vert for en kveld
Thorvald var en mester i kommunikasjon.
En med gode samtalekunnskaper i ryggsekken.
Og en jeg trygt kunne lære av.
For hvor ofte hadde ikke jeg tenkt:
Hvorfor sa jeg det? Søren!
eller
Hvorfor gikk jeg på den der?
Du kan sette punktum, men også styre samtalen videre hvis du vil
Gode svar kan nemlig ligge i gode spørsmål, som du vet.
Stå like rak i ryggen som den kunnskapsrike Thorvald: – Dette vet jeg ikke noe om.
Å kunne sanna det at ein lite veit, er det venaste og beste vitnemål på dømekraft som eg kjenner
Olav H. Hauge (etter Montaigne)
Eller du kan ta denne varianten:
Vi kan ta det en annen gang, underforstått at det passer ikke her eller nå (eller ikke i det hele tatt).
Sist gang jeg gjorde dét, var i februar
Riktignok måtte jeg gjenta det noen ganger, for det ble visst helt ubegripelig for motparten.
Dét kunne jeg tåle.
Men jeg burde også gjort noe á la dette, på en fin måte måte og i en annen samtale i mars.
Da fikk vi det ikke til, noen av oss.
Når sårbarheten blafrer på toppen av Mount Everest, blir det noen ganger så vanskelig
Men neste gang tar du en Thorvald og smetter av sted med et fint oppfølgingsspørsmål også.
– Hva med deg, da?
– Hvordan fikser dere det?? Nikke anerkjennende.
Gi respons. – Det høres interessant ut.
Ja, neste gang er det kanskje du som med et knipseslag er den erfarne coachen.
Dette handler om å sette grenser for seg selv
Og du kan la samtalen flyte stødig videre som om du ikke har kjent på sårbarheten din i det hele tatt.
Hva med å komme seg trygt og greit ut av det samtidig som du har klart å være høflig og imøtekommende?
Da blir det ikke så vrient å møte vedkommende neste gang heller.
Så bare send stafettpinnen tilbake til den andre, du
Folk prater da så gjerne likevel.