Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Dette bygger på temaet Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april 2023.
Har du tenkt over den andres sårbarhet når du deler
Det er ikke alt som kan deles alltid, så klart.
Men det handler ikke bare om deg selv.
Det handler også om den andre, mottakeren.
Tror du for eksempel at det passer så godt å høre om ditt akkurat i dag?
Jeg minnes blant annet en Leserne forteller-historie i et av ukebladene for mange år siden.
Leseren var sår over at venninnen ble sykemeldt etter at denne hadde lyttet og støttet så godt hun kunne over en lengre periode.
Én sak har, som man pleier å si, to sider. Minst.
Kjenner du på at du kan være krevende for noen
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv fra tid til annen.
Eller kanskje holder det at noen frykter at du kan bli for krevende?
Eller nesten enda verre; du blir usikker på om unnvikelsen skyldes deg, men så viser det seg senere at den andre ikke har kapasitet selv.
Det er verdt å gå noen runder med seg selv før man ender opp litt stakkarslig i sin egen boble.
Men hvem sier at det bare er andres vanskeligheter vi ikke orker å ta innover oss bestandig?
Misunnelse er sterkere enn seksusaldriften, sies det.
– Ja, altså, det kan nok fort gå noen år mellom hver gang jeg gir ros til noen, når du spør.
Og sist gang var kanskje noe så ufarlig som å skryte av en skuespiller du så vidt hadde sett nesa på?
Nei, noen ganger bør vi se an hvem vi har rundt oss
Hvem kan vi dele entusiasmen med i dag, og hvem kan vi søke trøst hos i morgen.
Og enda viktigere: Hvem vil vi være der for selv?
Jeg ga mannen min munnkurv, jeg
Jeg ble nemlig så forbanna bare av tanken på (litt latterlig sett i ettertid), og også spesielt da jeg hørte om det, at noen spurte han så medfølende om meg der han sto med mjælka i handa.
Men så faen heller
– Be en stakkar på te, da, tenkte jeg.
– Da skal du vel få vite litt – av meg, subjektet her.
Redd for å miste kontroll på informasjonen, redd for å bli snakket om når jeg ikke var der. Og redd for at ingen ville prate med meg fordi de synes det er vanskelig å forholde seg til meg.
Det er det jeg kan kalle kjempesårbart
Både for subjektet og for alle som blir eller er involvert.
Det var sårbarheten min og sårbarheten din i et nøtteskall, kanskje.
Å bli bedt om å ikke si noe eller si så mye er sikkert ikke enkelt for den andre
Det jeg hadde gitt mannen min beskjed om å si hvis noen stoppet ham, var:
Marit synes sikkert det ville vært hyggelig om du ba henne på te, så kan dere jo kanskje snakke litt da?
Med et litt hyggelig toneleie? Noe så enkelt. Trodde jeg.
Men den beskjeden ble ikke gitt videre.
Kanskje betydde ordene det samme som å gi skyldfølelse til den andre?
Jeg tenkte jo innerst inne bare at jeg bare trengte en god prat.
Om skit og lort.
Å være pårørende eller nærstående unner jeg selvsagt ingen
Særlig ikke under så strenge vilkår som jeg satte.