Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april.
Jeg må da skjønne at jeg må begynne å forberede meg
For jeg skal altså stable et nytt opplegg på beina.
Tvilen er som innrote i treet: han et sin mann ut innanfrå
Olav H. Hauge
Spørsmålet nå er bare om jeg allerede har feilberegnet tiden?
Det kan nemlig være typisk meg å både begynne sent, komme på møte sent, legge meg sent og også stå opp sent.
Det ligger i min natur.
Men mange ganger våkner jeg likevel like tidlig som et hardbarka og disiplinert A-menneske, jeg også – som om jeg aldri har vært noe annet
Og i går trodde jeg, helt ærlig, at A-en skulle dale ned som en hjelpestjerne på mørke morran i dag.
Planene var dertil gode, og planene var viktige.
Likevel.
Nå som det har begynt å brenne under føttene, kunne jeg angret på hele greia:
At jeg takket ja en gang i januar til å bidra med et aldri så lite foredrag, eller innlegg på en halvtimes tid, på et kveldsmøte i en menighet – rett over påske.
Og her sitter jeg, med skattemelding og vurdering av bankavtaler og det hele; ikke har jeg laget så mye som et papir med krøllskrift på til planleggingsmøtet med oppdragsgiver, engang.
Og møtet er i morra.
Men det rare er at nå kjenner jeg det igjen
Smaken. Suget. Tempoet
Faktisk.
Denne inngående og velkjente følelsen av å ha fått dårlig tid er, ironisk nok, kanskje ikke så ulikt det som skjer når du fyrer opp knusktørr ved:
Kubben får et startskudd. Et puff av energi.
Nemlig.
Dårlig tid betyr bare at nå må jeg jobbe effektivt
Ikke at dårlig tid som sådan er en begrensende faktor, egentlig.
Og energien – den som får fyr på sakene – alt dette gode som gjerne hører arbeidslivet til, der vi flyr fra det ene til det andre, har dårlig tid, mye å gjøre og klager over å være stressa (selv om akkurat dét kan gi en viss status).
–Den kjenner jeg nå.
Ja, denne kjærkomne følelsen av energi, altså
I alle fall kjenner jeg den indre stemningen, den som på sin egen positive måte gir motivasjon og glede.
–Den skal man kjempe for!
Så er jeg vel kommet dit jeg skal
Og der jeg bør være.
På dette stedet der følelsen av dårlig tid og adrenalin i blodet minner meg mest om at jeg jo jobber best under press.
Akkurat slik jeg liker det.
Og fungerer best.
Joda: På tide, på tide, på tide … på tide å stå opp
Jeg hører sangstemmen til Vinni for meg, der han tolker denne herlige Knutsen & Ludvigsen-låta i Hver gang vi møtes.
Opp til gleder, opp til sorger …
Se, dét drar meg over til temaet
Men først skal jeg sove litt på det
Prøve, i alle fall.
Hendingane i samtidi er som ein kjemisk prosess der utfallet er ukjendt.
Me kann ikkje avgjera noko fyrr reagensglaset er klårna.
Olav H. Hauge
👍😜moro og lese.
Ønsker deg lykke til med foredraget.
God helg☀️
Klem sissel A.
Tusen takk, Sissel! Kanskje vi ses? Møtet finner sted i Sande … Jeg skal fortelle mer om det!!!
Der skulle jeg gjerne ha vært, kjære Marit… Hørt på foredraget ditt! Laget under litt press og stress! Da fungerer det best, for du vet du har sagt JA! Du vet du MÅ! Du vet også at LIKER det du gjør! Skulle gjerne hørt applausen, så jeg gjør det like gjerne her på forhånd! Klapp, klapp, klapp… Heier på deg…
Tusen takk, Liv! Det ga jammen en piff på morran og lese dine entusiastiske og fine ord! Skulle gjerne drodlet med deg en gang om emnet – det er stort, det temaet!
Tusen takk, Ellen! Det var rause ord til meg, stor ydmyk takk! Det er fint å gruble alene, synes jeg, men enda viktigere er det å dele med hverandre på den ene eller andre måten :-).