–Slipp meg ut, slipp meg ut, skriker den
Plasten som tyter langs stålgjerdene ved elva
Grovere plast, emballasjeplast, stive strips, noe papp.
Litt hundelort i små svarte poser på selve grusveien er sikkert bare gjenglemt, helt sikkert, eller det har falt ut av en allerede overfylt søppeldunk fra kommunen – men alt i alt for en skit og ingenting å regne opp mot det jeg ser hver gang jeg går forbi næringstomtene ved elva.
Skal jeg bare forbi denne gangen også?
Det tyter formelig gjennom hullene i gjerdene og mellom gjerdene og bakken. Med tiden dannes det gjerne noen groper i grunnen, ja, smutthull for plasten.
Der kommer den seg ut til slutt. Den lykkes, om enn på litt sikt.
Og siden skal det være noen og enhver som får seg en munnfull av den samme plasten som forsvant gjennom sitt smutthull.
Opptil flere «noen».
Ganske mange «noen».
Hvem har ansvaret?
Hvem tar ansvaret? Når?
–Hvis du vil at noen skal gjøre det som er riktig, må du tilrettelegge for at de samme noen kan gjøre det som er riktig, lærte jeg av en smart næringsleder på Sørlandet en gang.
Dette er blitt til et av mine egne Ti på topp-regler som leder.
Her er spørsmålet bare, enkelt og greit: Kan ikke de som er ansvarlige for emballasjen, som forvandles til søppel når den mister sin tiltenkte funksjon som her, tilrettelegge for å få det trygt bort før det fyker av gårde?
At forsøplinga går ut over min enkle glede ved å gå i fin natur og ha fine omgivelser rundt meg, er for meg her og nå underordnet.
Jeg går og tenker:
Skal jeg begynne å plukke opp noe?
Det er jo et trist syn å registrere denne plastsøpla når man går langs elva.
I mitt tilfelle på sørsiden av elva denne vindfulle dagen i dag, et stykke ovenfor Pølsesvingen.
I elvebyen Drammen.
Nesten verst av alt er hukommelsen min
Jeg har kanskje gått forbi så innmari mange ganger at jeg må ha mistet grepet om å bry meg nok.
Det er så man glemmer det litt.
Min egen unnfallenhet … jeg skammer meg.
Skal jeg fortsette å være bare passiv tilskuer, se det an?
Mitt lille bidrag, hva hjelper det?
Det ville nok ha vært et stort prosjekt for meg, dette her.
Og for det meste rydde på annen manns eiendom?
Snike meg inn på næringstomtene som en annen nisse?
Plastforsøpling
Spesielt plastforsøpling, den store synderen. Plastsøppel.
Plast og emballasje fra næring og industri. Den store synderen.
Der går det lille mennesket
Mens plasten søker sin fremtid.
Ikke for dét, min egen mistrøstighet over alt jeg ikke makter, får vike av og til.
Jeg plukker da opp et og annet fnosk likevel, putter det i lomma, det får selskap av et fnosk til, helt til jeg finner en ikke overfylt søppeldunk et eller annet sted videre på grusveien.
Tenker samtidig:
Søren, jeg som ikke har med anti-bac-en!
Like fort: Skitt au, jeg dauer ikke av de bakteriene der.
Vi er vel sånn, de fleste av oss
Av og til-miljø-mennesker. Sånn letter jeg litt på samvittigheten min-mennesker.
Jeg får iallfall være ærlig overfor meg selv.
Og der kom altså det lille mennesket og reddet noe plast fra dets endelikt
Vel, et plaststykke trenger jo ikke noen redningskvinne for sin egen del.
Men det ville ha fart langt med elva. Ned i den. Bort, og ut med den.
Så hadde plaststykket antakeligvis «blitt eti opp». Før eller siden.
Videre hadde det etterlatt seg mange, trange, lange og vonde sår og spor.
Det ville ha forvoldt havdyr smerte, havdyr død.
Og veldig gjerne hadde det endt opp på det lille menneskets middagstallerken.
Hvis det da ikke allerede hadde kommet ned i magen på en byens flotte ender eller svaner.
Og mens jeg fortsetter å gå i dag, stusser jeg:
Den plasten der, den festet jeg vel på det gjerdet der i fjor.
Eller i forfjor.
Neste gang får jeg heller ta med meg den digre blanke søppelsekken, da
Eller tre.
Drammens TidendeDrammen kommune
PS! I løpet av noen uker etter dette innlegget på Instagram var det blitt merkbart bedre!