Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april 2023.
Det spørs om du forstår det som sårbarhet når jeg tenker på sårbarhet
Men det finnes en modell
I alle fall for sorg.
Sorgen skal visstnok være delt inn i flere faser
Dette har jeg fra av ei venninne.
Jeg har selv sett sorgen kjede seg som firkanter ved siden av hverandre på løpende bånd.
Fem firkanter? Sju?
Opp ned, iallfall. Opp ned lå sorgen
Boka lå ovenfor meg på kjøkkenbordet, og oppslått på en side som viser en modell.
Det var tusjfarger rundt noe der, tror det var noe der.
Så hvor er min egen sorg i den løypa
Jeg spør meg selv:
Trenger jeg en modell for å klare å forstå min egen sorg?
Kunne jeg fått hjelp av et slikt verktøy for å få det bedre?
Eller kunne noen snakket lettere med meg om det hvis vi kunne brukt samme språk?
Den ene firkanten jeg tror ligger i sorgens modell, for eksempel, tror jeg må være aksept
Aksept er på alle måter et sårbart ord for meg. Aksept er en stram neve i brystet.
Se, nå ble du sikkert overrasket. Noe så rart, ikke sant?
Jeg ser det rasjonelle her, jeg også.
Men da onkologen min pent og innstendig ba meg om å akseptere min diagnose og skjebne, ble aksept hengende igjen som en tåkedott i lufta, som hentet inn fra en firkanta og skarp modell.
En modell som minnet mest om en enveisbillett til siste firkant: Se, ferdig!
Mållinja!
Men jeg visste at jeg aldri ville komme til den mållinja eller bli kvitt min smerte og sorg.
Og kalde ord som aksept gjorde meg – og gjør meg fortsatt – sint.
Innmari sinna.
Hvor ønsker du å plassere din egen sårbarhet
Om ikke i ulike faser som følger en rett tidslinje, men med andre ord, kanskje synonymer, som kan uttrykke sårbarheten din?
Dersom du føler på en sårbarhet for å gå inn i dette, må du kjenne etter om det er lurt å eksponere seg for det.
Men i min egen brain storming tikker det inn:
Ord som skaker (som aksept).
Hva med usikkerhet? Skam?
Blir du sårbar når du selv eller nærstående blir rammet eller har spesielle utfordringer?
Lever du i fornektelse? Med dårlig selvfølelse? Smerte? Savn? Mangel på respons? Blir du ikke sett?
Hvor sensitiv er du … tror du … tror andre … Har du blitt krenket noen gang?
Må du mestre så mye? Bli rik …
Sammenligner du deg veldig med andre?
Vedum talte om uro for renter, krig. Ytre faktorer du ikke har kontroll over. Kjenner du på det?
Kan sårbarhet være noe direkte positivt også?
En kilde til noe fint?
Er du gjerne sårbar eller sensitiv når du er utøvende kunstner, for eksempel?
Fullfører jeg denne lange lista noen gang, blir jeg aldri ferdig uansett.
Akkurat som perfeksjonisten.
Vet du hva
Slik jeg ser bildet i dette øyeblikket, kort fortalt, det er nettopp slik – i dette øyeblikket.
Når smerte og sorg legger seg som tåka rundt Mount Everest, følger sårbarheten som regel tett på.
Alarmbjellene ringer.
Alt høres.
Alt ses.
Alt henger sammen med alt.
Alt, som kan føles som akkurat alt.
Tynn luft. Tynn hud.I tåka.
Men det kan godt tegne seg et litt annet bilde i morgen.