Hvem loser fram motet i deg

«Mod!
Den mannen lyt òg venta at han sume tider dett på rævi, det gjer aldri den varsame.

Olav H. Hauge, 1973

Noe må ha ledet meg mot noe nytt

Eller noen.

For som en kunstmaler sa til meg for en mannsalder siden: –Det handler om å se.

Jeg syntes dette var et vel enkelt svar på spørsmålet mitt om hvordan kunstneren klarte å tegne og male.

Selv kunne jeg (man refererer gjerne til seg selv før man har hørt ordentlig etter, –som jeg pleier å si); selv kunne jeg så vidt svinge blyanten opp på loftet og ned i kjelleren, og syntes jammen det var vanskelig nok å forme en fin f i formskrift.

Men jeg kan ha tatt til meg vedkommendes ord likevel.

Det handler bare om å se

Lat ikkje ein dag gå utan ein god tanke!
Du fær heller stela han, kjem du ikkje på han sjølv

Olav H. Hauge, 1981

Idérikdommen til kunstmaleren, venninnen min, var en vakker kurv hun kunne øse og øse av

Med godt følge av ferdighetsnivået – hun hadde øvd og produsert mengder siden pikedagene – var det ikke rart at både hun og kunsten hennes ble populær. Hun utforsket akvarellverdenen, hun leverte de kuleste kulltegninger av George Michael og Sylvester Stallone til Operasjon Dagsverk, og tegnet oss.

Og mens vi venninnene fikk hennes signatur i gaver, ble bare en bolle med rosiner henne til del.

Hun hadde vært tidlig ute, hadde det i seg fra hun var liten

Så det, erkjente det, gjorde noe med det, og kom raskt inn i eliten når det gjelder å være seg selv; ypperste varemerke.

Uredd.

Og hun forvaltet talentet sitt.

Det tøffeste ved henne var ikke den flotte kunstproduksjonen som resultat

Jeg beundret henne tidlig for selve motet

For motet, først og fremst til å lytte til sin indre stemme.

Dernest for å tørre å lage: Suge fra eget bryst. Tørre å feile. Bli skuffet. Miste motet. Hva med selvtilliten? Tro igjen. Begynne på nytt. Hva tenker andre?

Så langt klarte selv jeg å se da jeg var ung.

Siden skulle jeg komme til å forstå at motet til å tørre å dele, kan løfte en videre.

Hun hadde vinger

Om det hadde vært skummelt noen gang, måtte hun ha kommet over det ganske tidlig.

Jeg tror hun syntes det var det viktig å få tilbakemeldinger. Hyggelig hvis noen ville ha, kjøpe.

Men hun gjorde det for seg selv, det var helt klart. Og kanskje hadde hun det slik at hun ville gjøre alt helt annerledes så fort noe ble ferdig; da får man ofte en trang til å gå i gang i igjen, lage det som skal bli annerledes.

Ny vri, ny teknikk. Nytt uttrykk. Forbedringer. Utvikling.

Hun var innovativ og nyskapende, og så modig

Brennhug er ikkje framsteg,
men at du utvidar passaren, er framsteg.

Olav H. Hauge, 1981

Etterhvert har jeg fattet at det er smart å ha gode forbilder når man selv prøver seg på dypt vann

Og når man blir alvorlig syk, for første gang, trenger man en slik små-crazy venninne som har tid og kan løfte en høyt med brede vinger.

–Gjør! –Fortell! -Få se!

Mellom mine engelske moll på bad english og galgenhumoristiske dikt på norsk, som for eksempel «Ikke den fødte controller, men hun døde som én» (jeg jobbet tross alt som Business Controller i LOS på den tiden), ble min novelle om å bli ny i KK et kick for min applauderende venninne.

Hun ble jaggu ny i KK.

En søt, liten pasning – fram og tilbake over e-posten.

Jeg kan bare ane hvor morsomt Unni Lindell og Anne B. Ragde må ha det sammen.

Oppmuntringen fra min venninne gikk så overdrevent langt at jeg kjøpte et fullt rigg for å holde konsert

Det vil si, det var jo bare det at jeg spilte mine engelske tristesser siden disse var det eneste jeg hadde, utover Ulvøysundvalsen som absolutt ikke hørte hjemme der: Min moll skulle trone som åpningssanger eller hva man kaller det, på hennes vernissasje.

Gitarferdighetene var det så som så med.

Men jeg pakket kjerra med digre høyttalere, mikrofon og stativ, til og med en mixer med mange utganger (som om jeg har fått bruk for dette).

Jeg jodlet meg nesten sår og hes østover langs Road E´atten, gaulet meg gjennom Re og Hof og alskens omkjøringer i Vestfold, med Svelvik som mål. Så var jeg helt klar.

Jeg blir varm og rød om øra og alt sammen, bare av å tenke på det.

Flau smelter bort mer enn halve Nordpolen, i alle fall isen som ligger en kald og fin januardag her på Sørlandet.

Mange år senere har jeg trosset skammen, og prøvd å finne fram motet igjen

Og bare gjøre som min venninne gjør: Værrra litt gæérn for sin egen skyld.

Resten får bli som det blir.

Se!

Eg skal gjera mykje i dag, eg skal veksa, segjer den vesle apalen,
eg fekk regn i natt.

Olav H. Hauge, 1977

M.