Jeg har da jobbet, jeg også. Fullt og helt, siden 94. Så skulle løpet ta en krassere vending i 16.
De siste årene har jeg virkelig vært på 24/7.
Men man blir ikke akkurat rik på annet enn livserfaringer når man står der. Når man ser at det ikke går an å stå i en fast jobb lenger; er syk og må friste spesialisthelsetjenesten.
Akkurat nå må jeg gjøre noe
Jeg starter fortellingen med en aforisme av forfatteren Olav H. Hauge fra 1944
Sjølvkjensla veks med bankboki.
De kloke ordene gir bare uttelling for 39/100 poeng i Headline analyzer i WordPress og Google, for de innvidde i slikt.
Og det kan gå med økonomien som i brøken når man plutselig står der. Jeg regner vel heller ikke med å bli rik på egne ord.
Men jeg ønsker å bli rik på mening
Derfor mine fortellinger.
Derfor vil jeg komme bort og snakke litt med deg.
Styggedom rammet meg allerede i 2003
I skrivende stund orker jeg ikke å skrive selve ordet for styggedommen, engang.
Det er som Voldemort whoose name you shall not say.
I årene fram til 2016 var det «mye fram og tilbake» mellom Høvåg og Oslo
Siden 16 har det gått mer i skytteltrafikk, så å si. Og i tyngre gir.
Det tar visst aldri slutt. Det er blitt en tålmodighetsprøve.
Hva kan jeg selv gjøre med det?
Kanskje jeg i beste fall kan kalle meg profesjonell? Profesjonell, innenfor helse?
«Profesjonell syk«?
Er dét en slags tittel jeg kan bruke til noe nå som jeg ikke er yrkesaktiv?
Ny identitet, liksom?
Galgenhumoren gir meg et puff
Trenger jeg i det hele tatt en tittel? Noe som utklasser syk, arbeidsufør? Ufør?
Drit og dra.
«Det er ikkje meining i naturi, segjer du. Nei vel, men mannen kan skapa meining, i minsto i sitt eige liv.»
Olav H. Hauge, 1952
Så har jeg altså begynt å jage en egen mening
Historien er riktignok bare min, men jeg vil bjuda litt på:
Jeg hadde bare kjørt på, videre og videre. Gjennom den sorte løypa av et førstekapittel. Over hufs og hopp som innkjøp og logistikk, aller mest økonomi. Mellom spådom og trolldom. Dette gikk jo glatt.
Med ett havnet jeg i flomlyset fra rene Diogeneslykten: Markedsføring! Veien mot katarsis lå for mine fartsføtter.
Vyer og visjoner lå igjen som smilende, hvite skyer etter oss, sammen med kommunikasjonsplattformen; se, den flørtet i syv somre og syv vintre med den søte beslutningsstøtten.
De andre og jeg kunne dure på som moderne utgaver av Askeladden, gjennom og mellom liv og lære, der vi til sist sto forvandlet tilbake og kunne slå ut mot sidene med en gyllen stav fra hver hånd: Sponsing! Arrangementer!
Tingene glødet, ting måtte gjøres, og ting ble gjort.
Plutselig en dag gnistret dét som skulle bli siste kapittel mot meg, skal du vite: Ledelse! Dåren i ethvert stykke; en grand finale og en siviløkonoms drøm.
Så skulle bakken gli bort under meg, og magien med den.
Der stoppet den boka.
Så nå, da, hva nå?
«Den som tømer skåli, fær sjå rosa i botnen.»
Jeg skal ta Hauge på ordet, skal jeg.
M.
Foto: © u58.no
Motiv: ´Alle si skål´
Sted: I ditt eige hus