Dette er en del av en artikkelserie om Sårbarhet for deg og sårbarhet for meg. Jeg skal bidra med Sårbarhet – møte andre – når tør du å dele, som blir diskutert i grupper på kveldssamlingen til Sande menighet 12. april 2023.
Hode ved hode i en gammeldags togkupé kunne være ganske fornuftig, det
Det kan jeg huske fra oldtiden.
Jeg ble kanskje mer forekommende i møte med den andre siden vi satt i én og samme fysiske boble.
Jeg begynte kanskje å snakke, åpne meg.
Den andre også.
Så hvorfor åpner du deg overfor en vilt fremmed når ikke engang bestevennen din har fått vite noe enda?
Er det fordi din historie ligger trygt bevart hos en annen, når du er vel vitende om at du aldri skal møte vedkommende igjen?
– Takk for praten. Farvel.
Selvfølgelig var alt dette annerledes før Facebook
Nå for tiden risikerer du tross alt å få en venneforespørsel.
Før dele kommer dvele
Hvordan er det med deg?
Liker du også å eie din egen historie før du deler den med andre?
Bearbeide og prosessere alene først?
Og om så er, prate med en totalt utenforstående hvis du ikke orker å prate med noen av dine dine nærmeste?
Men har du noen gang måttet dele noe sårbart under følelsen av tvang?
Hvor fjernt, idiotisk, egoistisk og selvopptatt det jeg skal fortelle nå, kan høres ut, skjedde det en gang at jeg ikke ville opplyse mine nærmeste om at jeg skulle opereres.
Jeg var liksom bare på besøk i Drammen.
På sykehuset sa sykepleieren nærmest at jeg måtte ringe hjem.
Jeg hadde nemlig vært dum nok til å si det som det var; for de går jo gjennom en spørsmålsliste med pasienten når man skrives inn.
Ærlighet varer ikke alltid lengst
Ikke en samtale med de nærmeste heller.
Jeg kjente, for eksempel, et stort behov for å summe meg alene da jeg ble skrevet inn.
For alt skulle skje i rasende fart. Bare på én dags varsel.
Er min erfaring så unik?
En medpasient hadde det på samme måte som meg.
– Vi tar det senere, når jeg er klar.
Og hvem skal egentlig bestemme over meg når jeg er voksen?
Men hvorfor var det sånn for oss?
Jo mer jeg har tenkt over dette i ettertid, desto flere elementer tror jeg har spilt inn.
- Blant annet vil vi spare oss selv der og da. Denne ene gangen i livet, på en måte.
- Og på en annen side vil vi jo også spare vår neste.
- Vi trenger å vende blikket innover i dyp konsentrasjon, samle vår indre kraft og gjøre oss klar. Alene – det virker så uendelig trist å se for seg, men det må ikke nødvendigvis være trist i seg selv. Det er jo det samme skuespillerne gjør i opptakten til premieren.
- Det kan faktisk kjennes vanskelig å ta imot råd, tips, og til med et varmt lykke til.
Til sammenligning; når du er i gjennomføringsfasen i et viktig prosjekt, for eksempel, synes du da at det er kjempefint å høre sjefen si nå må du ta vare på deg selv? Når du må stå på som verst?
Alt i alt kan dele gjøre det så mye sterkere å være i en vanskelig situasjon
Og valg av tidspunkt for når du sier noe, kan blant annet være avhengig av hvor modent det er for deg selv. Hva du trenger å vite mer om først?
Passer det egentlig i din egen bearbeidelsesprosess å snakke med noen nå?
Smørbrødlisten er nok utømmelig når vi snakker om hvorfor vi velger å dele eller ikke, når vi deler, og hva det gjør med oss
Men ett ord er vel fellesnevneren
Graden av sårbarhet
Og da kan heldigvis et sykeværelse fortone seg som en liten og trygg togkupé av og til.