Hvor finner du den rette stemningen når vinden fortsatt uler rundt husveggene, og desember bare har vært en lang november?
Ikke for det – jeg er glad i november. November er min egentlige hulemåned. En Night’s’ Watch.
Selv nå, i skrivende stund i romjulen 2020, kan jeg faktisk tenke meg mer november.
Tenker nemlig på november med andakt. Det er måneden for å flytte ting, velge bort, velge nytt.
Hva vil jeg ha med i kurven videre?
Jeg hadde mest behov for november i dag
Og nå kommer jeg til det tilbakevendende spørsmålet, tanken som alltid gnurer når jeg våkner:
Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?
Da tenker jeg ikke spesielt på dagen i dag.
Men likevel – i dag – plukker jeg fram en fortelling til deg fordi det snart er nyttår
Og nytt år.
Jeg kan begynne med dette:
Et av disse øyeblikkene hvor ordene har glidd mot meg og regelrett kommet meg til unnsetning.
Ord som plutselig danser en hel, liten forestilling, stjeler oppmerksomheten min.
Det er bra for meg, dét.
Den som ikkje tek imot dropen, tek ikkje imot elvi heller.
Olav H. Hauge, 1953
Ver trufast mot dropen, og takksam.
Nå skulle mitt sted bli en skikkelig stemningsdriver selv om jeg befant meg i en vanskelig situasjon, på en helt annen plass
Tung, lett, lett. Tung, lett, lett.
En vals!
Hallo, hvem er trettifire og skriver vals i dag? Også på standard østnorsk om selveste det ultimate stedet på sommerøya Sørlandet, hvor Goriner og Reinerter med beinet kaver rundt på sørlandsdialekt i Kristian IVs by?
Blås!
Jeg hadde det iallfall moro selv.
Og kunne saktens trenge litt moro.
Gjer deg ikkje ringare enn du er, det er like dumt som å skryta.
Olav H. Hauge, 1958
De gulaktige sykehusveggene – skogen på hver side av veien. Hvite lakener – snøen som falt, krøllete stoff – spor i snøen, den grelle lampa – månemann, stemmer på gangen …
Jeg var ikke helt der. Men jeg lå i sykesenga i Oslo, og jeg sprengte vegger.
Opplyst av radioaktivt jod, dehydrert og med erkelavt stoffskifte: I slike stunder føler man ingen prestisje.
Nattens dronning bare valset ut av sin hule. Hun plukket til seg og med seg det hun så. Kurven ble fylt, og hun valset av sted. Akk så tung, men samtidig lett, lett.
Jeg humrer av minnene når jeg vil meg selv vel.
Damen i nabosenga måtte høre på latter og fjas. Det med grankvisten ble applaudert, hun ble liksom med på notene. Like fornøyd var hun da den samme grankvisten fikk fyken.
Nabodamen kunne ikke stikke av. Vi var tross alt lenket sammen på isolatet, der dødningshodet på døra mot gangen definitivt skiller dem fra oss. Ingen inn, ingen ut; stråling pågår.
Innfall er som eit steinras i ei urd,
Olav H. Hauge, 1983
ein fot må ha løyst fyrste steinen.
Før den bærbare PC-en kom i hus, kunne man rigge seg til med go’e, gammeldagse pappir og blyant
Sangen ble til slutt en naiv historie som utspiller seg mellom folk og dyr på selveste nyttårsaften, -like før saluttene ljomer rundt veggene på skipperhuset i Ulvøysund.
-Hvem der? Kristian IV?
Jeg har sku havt det riktig sjovt.
Ulvøysundvalsen skulle bli den første låta
Den første er den man husker best.
Og nå, ved å ta fram denne sangteksten igjen, kan jeg fornemme stemning og forventning; nytt år er i gjære.
En vakker dag blir du med på denne?
Endåtil ei spinnarekjerring lyt byrja frå ein ende.
Olav H. Hauge, 1975
Godt nytt år!
M.
Foto: © Canva Design
Motiv: ´Månemann´
Sted: I ditt stille sinn